Miljøopprydding i Oslo havn - 22 andre steder venter

Artikkelen er skrevet at generalsekretær Tore Killingland i Norges Naturvernforbund, 10. februar 2006. Saken er hentet fra www.naturvern.no:

Disse massene inneholder miljøgifter som PCB, TBT og kvikksølv. Kjenner du hvordan det rykker i miljøengasjementet ditt? Eksempelet fra Oslo og de andre oppryddingsarbeidene som kommer i andre havner langs kysten, er miljøtiltak som utfordrer NIMBY-prinsippet: Not-In-My-Back-Yard. Det trår i kraft når vi er enig i at det gjøres, men ikke i nærheten av meg.

et står mellom to alternativer: å dumpe det i en grop i fjorden like utenfor havna ved Malmøya eller å transportere det til avfallsmottaket Langøya utenfor Holmestrand. Norges Naturvernforbund stilte seg instinktivt svært skeptisk til å deponere dette i fjorden. Ville miljøgiftene spre seg under dumpingen? Hvordan ville strøm påvirke massene etterpå? Hvorfor ikke heller på land der du ser hva som skjer, og har bedre kontroll med det?

Vi sendte kritiske merknader, kommentarer og spørsmål til konsekvensanalysen. Alt ble besvart og fulgt. Blant annet ble det gjort undersøkelser av strømforholdene på bunnen utenfor Malmøya. Videre skal massene ikke hentes på en måte som virvler dem opp, men tas opp kontrollert. De skal heller ikke "dumpes" fra lekter, men føres ned gjennom rør. Mye mer kunne ha vært sagt. Vi nøyer oss med å slå fast at det har vært full åpenhet om planen og ikke vanskelig å få informasjon.

Norges Naturvernforbund har i sin over 90-årige historie lagt stor vekt på å være faglig seriøst og etterrettelig. Det skaper sjelden store overskrifter, men gir resultater i det lange løp. Vår håndtering av planene for miljøopprydding i Oslo havn er ikke noe unntak. Jo mer kunnskap vi skaffet oss om saken, dess tydeligere ble det at den valgte løsningen med deponering av masse ved Malmøykalven er forsvarlig og god. Vi får en renere Oslofjord.

Vi mener at lagring på land alltid må vurderes som et alternativ. I tilfellet Oslo havn er imidlertid landdeponi en dårlig løsning og gir grunn til flere bekymringer. Blant annet er grunnvann sårbart for forurensninger, et problem vi ikke har ved den valgte løsningen. Såkalt strandkantdeponi vil også ha store lokaliseringsproblemer i østlandsområdet. Slike har dessuten en uheldig påkjenning av bølger og strømforhold ellers og ligger i den mest aktive biologiske sonene i havet. Videre er volumet i dobbel forstand et kjempeproblem. Massene tilsvarer 13 fotballbaner i 10 meters høyde. Hvor i all verden vil lokalbefolkningen akseptere noe slikt - både hva gjelder mengde og transportproblemer?

Det finnes ett alternativ som omtales som landdeponi: behandlingsanlegget for farlig avfall på Langøya. Øya er uthult som tidligere kalksteinsbrudd og har en tett geologi som er svært godt egnet for å ta imot miljøgifter. Dette er ikke et deponi i ordets rette forstand, men et behandlingsanlegg der avfallet blir "nøytralisert" og lagret. Giftstoffene blir lagret under havets overflate og havtrykket inn eliminerer utlekking og grunnvannsproblemet vi har andre steder på land.

Men Langøya er altså et behandlingsanlegg for farlig avfall, en definisjon som beskriver konsentrasjonen av gift i avfallet. For farlig avfall er det pliktig levering til forsvarlig behandling. Slam og masse fra Oslo havn er forurenset, men langt, langt under definisjonen for farlig avfall. Å bruke Langøya til massen fra Oslo blir dermed en enorm sløsing med Nordens beste, men dessverre plassmessig begrensede avfallsmottak.

Mye av debatten om Malmøya dreier seg om lokalisering, altså hvor massene skal legges. Det er bare en begrenset del av saken. Vi må ikke glemme at det også handler om å rydde opp i et havneområde som er 16-18 ganger større. Der blir det, hver dag året rundt, virvlet opp masse av skip i havna, og forurensning kommer ut i miljøet i fjorden. En kan ikke ta lett på denne forurensningen. Alle er enige om at problemet må håndteres. Selv om bunnmassene i Oslo havn ikke faller inn under kategorien farlig avfall, er de forurenset.

Motstandere av deponering ved Malmøykalven frykter forurensning ved denne løsningen. Slik vi ser det, er det når massen hentes opp og føres ned igjen, at dette kunne være et problem. Med den metoden som er valgt, er dette problemet vesentlig redusert. Underveis i deponeringen og etterpå skal den forurensede massen overdekkes av rene masser.

Oppryddingen og deponiet vil bidra til en stor miljøforbedring i Indre Oslofjord. Belastningen blir redusert til under en tidel av i dag. For miljøgiften PCB, som er årsak til kostholdsråd for fisk i området, er effekten enda bedre. Denne langtvirkende miljøgevinsten gjør at de ventede små akutte utslipp lokalt under selve anleggsperioden er helt udramatiske. Om vi fortsatt holder oss til PCB, er de beregnede utslippene under anleggsperioden ikke mer enn det som finnes i den elektriske motoren til én enkelt eldre vaskemaskin. De akutte utslippene vil være langt under kjente akutte effektgrenser på både mennesker og dyr. Tiltaket vil under ingen omstendighet kunne true mennesker som bader eller bor i området. Alle som er glad i fjorden, kan glede seg til renere vann og bedre miljø, ikke bare i indre fjord, men også videre sørover - både på kort og på lang sikt. Se grafisk framstilling av miljøforbedringen i høyre marg lenger opp på siden.

Som nevnt innledningsvis venter 22 andre steder på opprydding. At det er nødvendig å fjerne miljøgiftene er udiskutabelt. Det burde ha vært gjort tidligere. Norges Naturvernforbund har arbeidet for dette i over ti år. Vi lover å fortsette å bidra til at den best mulige løsningen i blir valgt hvert enkelt tilfelle.

Oppdatert: 20.11.2013 09:48