Slik lagres massene
I utredningen og politisk behandling av helhetlig tiltaksplan for opprydding av forurensede sedimenter i Oslohavnedistrikt falt valget på et dypvannsdeponi. Dette ble vurdert som den best miljømessige løsningene gitt forurensningsgrad på massene som deponeres og de økonomiske rammebetingelser for prosjektet.
Hvorfor deponi ved Malmøykalven?
Hovedbegrunnelsen for å velge bassenget utenfor Malmøykalven som deponeringssted fremfor andre alternative som ble vurdert var:
- Geografisk beliggenhet, det er kort avstand fra mudringsområdet i havna.
- Bassenget er betydelig forurenset fra før.
- Bassenget er tidligere brukt som dumpeplass for kondemnerte båter og overskuddsmasser fra Oslo og omland.
- Bassenget har lavt oksygen innhold i bunnvannet store deler av året.
- Bassenget har vanndybde ned mot 70 meter og er omgitt av grunne terskler slik at risiko for spredning ut av området er liten.
- Mulighetene for oppvirvling og transport av sedimenter ut av bassenget er små.
- Det er tilstrekkelig kapasitet til å deponere masser fra Oslo Havn og småbåthavnene som skal mudres.
For de som er interessert i nærmere informasjon om dypvannsdeponiområdet anbefales konsekvensutredningens kapittel 4 "Dypvannsdeponi" som du finner her
Illiustrasjon: Sjøbunnen og tersklene ved bassenget ved Malmøykalven. Deponiområdet er merket av med hvitt. Figur: NGU
Slik transporteres og deponeres massene
Massene som mudres i indre havn fraktes med transportlekter til dypvannsdeponiet. Entreprenøren Secora benytter to transportlektere for å oppnå optimal flyt og fremdrift i arbeidet.
På deponistedet ligger en stor lekter permanent oppankret. På lekteren står en gravemaskin med en pumpe montert på armen. Pumpen senkes ned i transportlekterens lasterom og massene pumpes direkte over i et nedføringsrør som går fra lekteren og helt ned til sjøbunnen på 65-70 meter. En diffusor (energidemper) i bunnen reduserer strømhastigheten og endrer retningen "på utløpet" med 90 grader. Massene får en lav utløpsenergi og dermed mindre potensiale for spredning av partikler til vannmassene.
For å opprettholde tilstrekkelig tetthet av vannmassene mot dybden tilsettes salt slik at det ekstra vannet som følger med ned har lik eller høyere tetthet som bunnvannet i deponiet. Det tilsettes mellom 800 til 1500 kg salt for hvert lekterlass, avhengig av mengde og saltholdighet på overskuddsvannet.
Illustrasjon: Eksempel på nedføring i dypvannsdeponi.]
Når alle massene er deponert i dypvannsdeponiet, så vil man tildekke deponiområdet med ren sand i et 40 cm tykt lag over massene. Tildekkingen vil starte etter at massene har fått tid til å sedimentere og stabilisere. På den måten har man fått isolert og nøytralisert den forurensende sjøbunnen i Oslofjorden.
Oppdatert: 22.04.2009 15:00